Nytt prosjekt! ESEL :)

I dag har jeg fått en telefon fra en dame. Hun trenger hjelp med eselet sitt. Jeg gleder meg til å ta denne utfordringen da jeg ikke har noen erfaring med esler.
Blir moro å lære om dems språk.
Jeg kommer ikke til å begynne med den før etter jul, da jeg er midt i eksamenstiden nå.

Så da blir det nok noen spennende innlegg om esel :)

Kaldblods tur hest, som nekter å gå på tur!

Problem: hest som ikke vil gå på tur! Stopper når de går vekk fra stallen, og vil tilbake. På vei hjem igjen, er det full fart med dra kamp og lite kontroll.

Da jeg kom til stallen ville jeg som vanlig se og observere hva som skjedde og hva rytter gjorde i problemsituasjonen. Eieren har to hester og har de som turkamerater. Og da er det ikke vanskelig og forstå at hun blir frustrert og lei seg når hennes 18 år gamle kaldblods nekter å gå på tur, og det bli en dra kamp på veien hjem.

Eier satt seg på hesten og vi begynte å gå. Jeg gikk litt bak for ikke å "trekke" heste med meg ved at jeg gikk ved siden av og "ledet vei". Da vi hadde kommet omtrent 500 m unna stallen stoppet hun. Rytter oppfordret henne til å gå, ved å gi sjenkler. Men det fungerte ikke. Hun ble bare irritert etterhvert og begynte og hoppe litt med bakbeina. Rytter fortalte at sånn kunne hun stå leenge før hun fikk henne til å gå.

Dette har holdt på en stund, og jeg tenkte med meg selv at det har blitt som en tillært vane for denne hesten. Heldigvis er det en sta jente som ikke gir etter. Hun er også veldig snill og forsiktig med henne. Siden hesten ikke vil gå ved sjenkelhjelpen fortalte hun at hun pleide å gå av henne, leie henne et stykke og gå på igjen som heller ikke var så veldig lett.

Etter å ha sett på henne ga jeg henne noen tips og hva hun skulle gjøre. 1: hun måtte være mer bestemt. 2: svinge henne når hun skal få henne til å gå.

Dette er verdens ekleste metoder som fungerer veldig bra, men som for mange ikke faller inn å gjøre.

Hvis man svinger hodet dems så de trur de er på vei til å snu vil de begyne å gå, og har det kommet en bevegelse er det lettere og fortsette den.

Dette fungerte også her. Ikke uten protestering, men på mye kortere tid enn når hun ikke gjorde noe med tøylene.

Hun stoppet en 5-6 ganger på ganske kort tidsrom, og etter det gav hun seg og gikk rolig og pent vidre.

Det handler ofte om å komme seg over en grense og har man det går det ofte veldig bra. Noe som skjedde her. Hun måtte prøve seg som hun pleier, men da hun skjønte at hun ikke fikk gå tilbake var det helt greit å bare fortsette å gå.

Så kom  vi til det punket av vi snudde og skulle gå tilbake. Hoppa ble tent og begynte å stresse seg avgårde. Her ba jeg om å få sitte på henne selv, så jeg kunne finne de rette punktene å "trykke på" for at hun skulle holde seg rolig.

Jeg satt meg på og igjen fikk jeg utrolig stor nytte av bremsesjenkelene. Jeg klemte meg beina, fra knærne og opp, mens jeg bremset med tøylene. Da hun gikk i det tempoet jeg ville ga jeg ettergiften, løsnet opp tøylene og sluttet å klemme. Måtte gjenta dette noen ganger, og hun forsto at det var mye mer behagelig å gå rolig.

eieren satt seg på å prøvde det samme. Hun syntes det var litt vanskelig i starten, men fikk det bedre og bedre til. På slutten av turen gikk hun like rolig som på veien vekk fra stallen.

Så får vi håpe at snart kan eier ri på tur og koose seg :)

Gotlandsruss som ikke har latt seg fange eller bli tatt på, på et år.

For litt over en uke siden, ringte det en fortvilet mann. Han lurte på om jeg kunne komme å hjelpe dem.

"Vi har 4 ponnier, som står på utegang hele året. Vi kjøpte hestene i 2004. De har alltid vært veldig snille alle sammen, men for et år siden fikk vi et problem med den ene hoppa vår. Hun ville ikke la seg fange, og vi har ikke fått tak i henne siden. Bortsett fra en gang med mye jobb og litt flaks, da hun skulle få vaksine sist vinter."

De har altså en ponni de er veldig glad i, men som de ikke en gang får kose uten at hun flyr unna for dem. 

De ville så gjerne få kontakt med jenta si igjen og de synes det var veldig trist at de ikke fikk stelt med henne eller børstet henne. 

Jeg dro ned i dag for å se om det var noe her jeg kunne gjøre for å hjelpe. Jeg ville først se hvordan matmor gikk inn til gotlandsrussen sin for å hente henne.

Hun gikk inn slik de fleste går for å hente sine hester. Rett til hesten med leietau og grime i hånda. Dette fungerer jo på veldig mange hester, også hennes 3 andre ponnier. Men om du har en hest som flykter unna på beitet når du skal hente den er dette en feil fremgangsmetode.

Jeg spurte om jeg kunne prøve. Tok leietauet og grima i hånden og et eple i lomma.

Jeg går ikke rett mot hesten, men vandrer litt rundt omkring den, litt og litt nærmere. Prøver hesten å vike unna stopper jeg opp og går kanskje litt lengre unna. Når gotlandsrussen prøvde å løpe forbi meg blokkerer jeg den ved å gå mot hode.

Hvorfor går jeg ikke rett mot hesten for å hente den? : Hester trener man hele tiden med trykk og ettergift. Vi gjør det når vi ri eller trener dem hele tiden uten at vi en gang tenker over det. Vi trykker med sjeklene for å få hesten i bevegelse, når hesten beveger seg slik den skal slutter vi å klemme, altså vi gir et press for så å gi dem ettergift. Det samme skjer når vi går mot en hest. Jo nærmere vi kommer den jo mer press får den på seg og vi "dytter" den unna oss. Om jeg i stedet går sikksakk mot hesten legger jeg ikke et press på den og den står å ser på hva som egentlig skjer i stedet for å flykte.

Samtidig som jeg nærmer meg gotlandsrussen sakte men sikkert har jeg også blikket i bakken, ikke direkte på hesten. Jeg kan fint se hesten i sidesynet så det er ikke noen problem og ikke ha øynene rettet å henne.

Hvorfor har jeg øynene i bakken og ikke på hesten? : Vi mennesker ser hverandre i øynene automatisk, og det er vanskelig for oss å prøve å unngå å se noen dyr/mennesker i øynene. Dyrene vi har som er så "menneskeliggjort" som de er bryr seg ikke spesielt om at mennesker holder blikkontakt med de. Men om man har en litt nervøs hest er det ugunstig å se de i øynene. Dette kommer av at hester er flukt dyr, mens vi mennesker er rovdyr. Hesten har øynene plassert på siden, vi har de midt i ansiktet slik en puma eller et annet rovdyr har. Vi truer altså en nervøs hest ved å stirre de i øynene, ser vi i bakken vet de at vi ikke er på jakt etter å ta de. Dermed trenger de heller ikke å flykte fra oss.

Etter et par forsøk på å komme nær henne lar hun meg gjøre det, som belønning får hun en bit eple og jeg får kose med henne. Hun er usikker og hver gang hun prøver å trekke seg unna gjør jeg det samme. For når jeg er så nærme henne legger jeg automatisk et press på henne, når hun vil vekk letter jeg på trykket ved og snu meg vekk selv. Siden presset stoppet, går hun ikke avgårde, hun kommer til meg igjen med hode. Slik holdt jeg på noen ganger til hun lot meg kose og klappe henne. Så kom jeg med grima, hun løp.

Samme metode igjen. Nå som hun forsto at jeg skulle fange henne var hun litt mere skeptisk til meg, men likevel tok det ikke lang tid før jeg sto med henne ved min side og koset henne. Hun fikk en liten bit eple nå og da, og jeg begynte å klø henne med grima og leitauet. Så tredde jeg grima på. Hun sto blom stille og vi leide en liten runde. Tok av grimen, roset masse og tok på grimen.

Matmor var sjokkert, og jeg sa: "da var det din tur" :)

Hun var usikker på om hun ville klare det. Men allerede nå var gotlandsrussen mye roligere på oss og matmor fikk lov å komme å klappe på henne. "kan kan ikke huske siste jeg fikk lov å klappe henne!" Sa hun. Jeg ba henne bare stå der og kose en stund slik at hoppa kunne føle seg komfortabel med det. Matmor sto og kosa lenge, mens vi sto å snakket.

"Nå tenker jeg du kan prøve å legge på grima", sa jeg. Da matmor viste grima gikk hoppa unna. Matmor gikk sidelengs mot hoppa si, og tilba litt eple. Hoppa sto i ro og jeg ba henne ta en eplebit som hun holdt under grima slik at hoppa måtte stikke hodet ned i grima for å få eple. Og på 1, 2, 3 så var grimen på en verdens roligste hest. 

Det var helt utrolig rørende å se denne eieren bli gjenforent med hoppa si. De sto lenge og koset. Matmor tok grimen av og hoppa ble stående med hode i armene til eieren. Det var et så koselig syn. Hoppa sløvet på øyelokka og matmor smilte fra øre til øre og koset og kysset sin hest på neseryggen.

Det virker kanskje som vi har jobbet i time etter time, men jeg var på dette besøket i kun 1 time og 30 minutter, og da besto i hvertfall 50 % av tiden til  prat og heste kos.

En VELLYKKET dag :D